Gutten min

Han kunne ha gått for å være en Amor hvis det bare ikke hadde vært for disse lange sokkene. Utdrag frå ei av bøkene til Maria Stepanova.

Jeg visste at jeg allerede hadde en ekte alef til historien min i lommen. Det var en liten figur av hvit porselen, omkring tre cm lang, en naken, krøllete gutt, ganske enkelt modellert. Han kunne ha gått for å være en Amor hvis det bare ikke hadde vært for disse lange sokkene. Jeg hadde kjøpt ham på et antikvitetsmarked i Moskva, der man i utide hadde skjønt at fortiden er en kostbar sak. Men det var likevel noen billige småting å finne der, og på en disk med mange forskjellige smykker fikk jeg øye på en kurv med en hel haug av disse hvite småguttene. Det rare var at ikke en eneste av dem var hel: alle hadde ulike skader: en var uten bein, en var uten ansikt og alle uten unntak hadde de skår og skrammer. Jeg rotet lenge rundt i dem på leting etter en som så bra ut, og til slutt fant jeg den fineste. Han var nesten hel og hadde et skinn av gaveglans over seg. Krøller og smilehull var på plass, liksom sokkene i ribbestrikk, og verken den mørke flekken på ryggen eller de manglende armene hindret meg i å nyte synet av ham.

Likevel spurte jeg selvfølgelig selgeren om hun hadde en gutt som var helt uten skader, og som svar fikk jeg en historie som jeg besluttet å gå etter i sømmene. Hun fortalte at disse billige små figurene var blitt fremstilt over en periode på femti år i en tysk by, fra slutten av 1880-årene. De var til salgs overalt, i matbutikker og husholdningsavdelinger, men hovedfunksjonen deres var en annen: Billige og upretensiøse som de var, ble de brukt som støtdempende pakkmaterial ved transport av tidens tunge gjenstander, slik at disse ikke skulle skrape hverandre opp når de støtte sammen i mørket. Med andre ord ble guttene produsert for å gå i stykker, og så ble fabrikken stengt en gang før krigen. Proppfulle lagre av porselen sto avlåst inntil de ble bombet, og da man senere åpnet kassene, fant man bare knuste skår.

Så jeg kjøpte gutten min uten å notere meg verken navnet på fabrikken eller telefonnummeret til selgeren, men i visshet om at jeg bar med meg slutten på boken min i jakkelommen: løsningen i oppgaveheftet, den man pleier å kikke etter på de siste sidene. Figuren handlet om det hele: om at ikke en eneste historie når oss i hel form, uten avkappede føtter eller kløyvde ansikter. Og om at lakuner og hull er overlevelsens faste følgesvenn, dens hemmelige motor og akselerasjonsmekanisme. Og om at det bare er traumet som forvandler oss fra et masseprodukt til særegne, individuelle vesener. Og selvfølgelig også om at jeg er en slik gutt selv, et resultat av masseproduksjon, frembrakt av den kollektive katastrofen i det forrige århundret, dets survivor, ufrivillig begunstiget, som ved et under er i live og i verden.

Utdrag frå erindringsboka Pamiati pamiati (In Memory of Memory), av Maria Stepanova. Først publisert i 2017 av Novoe Izdatelstvo. Utdraget er omsett av Ingunn Lunde, professor i russisk ved Universitetet i Bergen.

© Maria Stepanova 2017

© Suhrkamp Verlag Berlin 2018

Alle rettigheiter reserverte og kontrollerte av Suhrkamp Verlag Berlin.