Bergen fengsel: Livet, litteraturen og sviket

Tekstene du nå skal få lese har blitt til gjennom skriveverksteder i Bergen fengsel, i et samarbeid mellom Bergen og Bjørgvin fengsel, Betanien DPS, Kirkens Bymisjon og LitFestBergen vi har kalt Litteratur for inkludering. Sammen åpner vi rom for stemmer som sjelden får plass i offentligheten – og for erfaringer som altfor ofte forblir usynlige.

I arbeidet med festivalen inviteres innsatte hvert år til å skrive med utgangspunkt i festivalens hovedtema. Tidligere har temaene vært raseri og sannhet. I 2026 er temaet svik. Tekstene som følger, er skrevet i møte med dette ordet – og med livet slik det er levd.

Samarbeidet har pågått over flere år og har gitt både deltakerne og festivalen et unikt innblikk i hvordan litteraturen kan fungere som en bro: mellom innsiden og utsiden, mellom ulike livserfaringer, mellom det som ofte holdes tilbake og det som trenger å bli sagt. Tekstene står som selvstendige ytringer, men er også del av et større fellesskap – av stemmer som insisterer på å bli hørt.

Svik
av Alf

Har du hørt om følelsen? Kan du kjenne følelsen?
En dag møter følelsen en person som heter hjernen. De møtes utenfor en klubb kalt Kroppen og går inn der. Følelsen er en person som lurer de fleste:
«Her inne var det flott!», sier hjernen.
«Jo, men skal vi ikke ta oss en øl eller to?» sier følelsen.
Hjernen rister på hodet og svarer:
«Jeg er avholds, vet du ikke hva alkohol gjør med deg?»
De prater sammen. Sitter stille. Utpå kvelden får Følelsen øye på Hjertet:
«Wow, se på hun der, en person med liv og glede!»
Følelsen og Hjernen går bort til Hjertet og sier:
«Så nydelig du er, kan vi sitte med deg?»
Hjertet svarer med en flørtende og smilende stemme:
«Jeg venter på en person som kalles Sjelen, men hen kommer senere ble jeg fortalt, så ja, sett dere ned.»
Seks timer, seks minutter og seks sekunder senere kommer Sjelen inn på klubben og ser Hjertet sitte og prate med Følelsen og Hjernen. Sjelen tenker at "huff, i dag føler jeg det vil skje noe helt spesielt", og går mot bordet de sitter rundt. Hjertet reiser seg fra barstolen og vinker til Sjelen:
«Kom til oss.»
Sjelen kommer bort og spør undrende:
«Har dere sett Gud?»
Hjertet rødmer, Følelsen ler og Hjernen svarer kort:
«Nei.»
Alle fire sitter der noen timer.
Plutselig kommer det inn en kald kropp i rommet. Kroppen spør Sjelen, Hjertet, Hjernen og selvfølgelig Følelsen:
«Kunne dere tenke dere å leve, føle, tenke og skape sammen med meg?»
«Ja», svarer alle i kor.
«Da må vi rope på Gud og be Gud om dette», sier Kroppen.
Alle ser undrende på han, men følger Kroppens ønske. Med ett dukker Gud opp og smelter alle sammen til ett helt menneske, og Iike fort er Gud vekk. Da roper Følelsen:
«Øl, øl, øl!»
«Ja, ja, ja!» svarer Kroppen.
Hjertet forsøker:
«Nei, nei, nei!»
Hjernen får ikke tid å svare før de er fulle alle sammen.
Hjernen stortrives og tenker:
«Nå er det fest og nachspiel. Party!»
Hjertet sitter igjen på barkrakken og stirrer ned i bardisken. Hjertet er den som er offer og vet hva anger er. Den sprer seg i følelsene, i kroppen, så i hjernen etter det.
Har du hørt om svik?

SVIK 
av Daniel

I

En skjebnesvanger natt i august nitten-nitti
gikk alt så forferdelig galt

Far ble aggresiv gal og vanvittig
og endte min brors liv brutalt

Et narkohelvete ingen kan stanse
Et misbruk en tom barneseng

Et ruletthjul uten en eneste sjanse
Livet er ikke kledd i sateng

Det endte til slutt i en overdose
og syv lange år på sondemating

Koma, våking, angst og psykose
Dette ble Mammas syndsforlating

For meg ble det fosterhjem fra jeg var tre
La oss leke mor, far, søster og bror

Jeg må med lykkelig maske meg kle
mens sorgen på innsiden gror

ADHD ble legenes bortforklaring
og systemets elendige konklusjon

Jeg må stole på alle andres erfaring
Ta Ritalin og Concerta på instruksjon

Å bestemme skjebnen til sin biologiske mor
er for mye for et ungt sinn å bære

Et selvmord utført av sin fosterbror
Man tenker «å være eller ikke være».

II

Jeg har fått i oppgave å snakke om svik
men hvor skal jeg egentlig starte

Med alle fortidens gufne lik
eller hvor lenge alkoholmisbruket mitt varte

En far som kaster et spedbarn i veggen
En bror som henger seg på en dør

Eller en mor som setter en overdose i leggen
og alt annet faenskap som gjør

At man egentlig ikke ønsker å leve
et vanlig og anstendig liv

Man begynner å syte, klage og kreve
og tenke i feil perspektiv

Eller hva med barnevernets omplassering
i et underutviklet system

Utredning, diagnose og feilmedisinering
og følelsen av å være et problem

Methylfenidat fra jeg var syv til atten
med alkoholismens hverdag til følge

Aldri å sove godt om natten
forfulgt av en marerittsbølge

En fosterfamilie som sikkert vil godt
men som egentlig aldri når frem

En tilværelse som blir et gigantisk luftslott
er ikke et betryggende hjem

III

Bitene av en knust tom spritflaske
som ligger strødd under et skittent bord

Oppå ligger det sigarettaske
og alt annet gris fra ifjor

På gulvet ligger en knust gitar
Var det virkelig dette jeg ville

Promille er det eneste salige jeg har
Foruten meg selv er alt stille

Fjorårets dager var alle like
og hver eneste av dem et sår

Alt er nå blitt det evige sviket
som feires med å si «godt nytt år»

Det er alltid enkelt å svikte seg selv
og glemme å leve i bevissthet

Dette har gjort meg til en kriminell
som familie og venner har mistet

Hva gjorde at det endte med fire i promille
Hvorfor sviktet jeg da det virkelig gjaldt

Hvorfor gjorde jeg alt jeg ikke ville
Hvorfor lot jeg det gå så galt

Fordi jeg ikke klarte å ta vare
på meg selv og min egen borg

Når leges sviket med det rette og harde
i en velutviklet kriminalomsorg

Svik
av Kjellemann

Han oppdaget henne i sengen med en annen mann.
Han tok sitt eget liv.

Han oppdaget henne i sengen med en annen mann.
Han tok deres liv.

Disse utsagnene er ytterpunkter med kilde i det samme sviket, men møtt av to
ulike personligheter. Noen klarer å leve videre, andre klarer det ikke. Så hva er
svik? Du kan oppleve det i hverdagen. Du kan oppleve det i krig. Du kan oppleve
det i forbryterverdenen.

Ordet brukes på det hverdagslige plan, men for meg har det mistet mening å
bruke et slikt ord der. Du kom for sent til festen: du sviktet. Du glemte å lage
matpakke til ungene, du sviktet. Er dette virkelig svik?

I mitt liv har ordet en langt mer alvorlig betydning og konsekvens. Som i krig der
det vil bli behandlet med degradering eller krigsrett. I den forbryterverdenen jeg
er en del vil det kunne få vanvittige følger, vold og fengselsstraff. Se for deg at
jeg står der med en bag full av kilovis med narkotika. Står og venter på avtalt
sted, men personen kommer ikke. Hva skal jeg gjøre? Jeg står ansvarlig for
andre, og varene er bestillt. Jeg har ansvaret. Om jeg blir tatt senere er det jeg
som må betale prisen. Så for at jeg skal kunne leve med ryggen klar, må jeg ta
konsekvensene og vise ansvar. For her er alvoret. For å beskytte mitt rykte,
måtte jeg handlet med vold. Mitt svar vil bli en voldshandling mot den som
sviktet meg, og kanskje påfølgende fengselsstraff. For han som aldri kom kunne
det endt med et langt sykehusopphold.

For voksne folk flest har ikke ordet så stor betydning. Det er etter min mening
respektløst. For ordet svik er rett og slett mangel på ære. I historisk kontekst er
det bare å tenke seg vikingsamfunnene. Om du sviktet på den tiden ville du
miste livet, og kanskje hele din familie ble jaget bort. Så fordi at vi lever i 2026
skal svik ikke sees på som et alvorlig brudd?

Ordet svik har for meg en veldig stor betydning. Jeg vet av personlige årsaker at
det er vanskelig for meg å takle. Det treffer meg hardt og brutalt. Et ord er et ord,
og en mann er en mann.

Svik
av Sebastian

Stega går djupt ned i gjørma. Vegen opp mot hytta er grusete og våt. Hjulspora lagar to grå linjer som skjer seg ned i marka. Porten har endeleg vorte overgrodd av eføyen vi planta då eg var liten. Eg vrir om den gamle nøkkelen og går inn i det kjølige huset. Tikkinga frå veggklokka i stova. Eg fyrer i peisen og set meg framfor i den nytrekte gyngestolen. Nytrekt og nytrekt. Den vart trekt om for sikkert tjue år sidan. Auga svir av lett bålrøyk. Varmen frå peisen pressar bort den kalde lufta i stova. Her er eg trygg. Eg går med stille steg rundt i hytta. Kjøkenet besta sto på og koka mat. Den nye trappa opp til loftet. Soveromma med fine morgonar med oss ungar som sneik oss opp under dyna og fekk vakne i bestemor sin famn. Eg stansar i det eine rommet og ser på senga inn under taket. Her sov me alle ungane på same rom.

    Sumamatta var varm. Det hjelpte lite med brisen som blafra i dei tynne gardinene. Eg sov lett med dyna krølla ihop i fotenden av senga. Eg hadde fått nok sol den dagen. Huda var varm og raud. Eg vrei meg i varmen. La meg i fosterstilling. Ein kveps hadde kome inn i rommet og summa rundt. Først ved glaset, så innerst i hjørnet. Summinga var søvndyssande og åtvarande på sanne tid. Kvefsen flaug lett rundt i rommet. Så plutseleg stille. Flaug den ut? Sat den i vindauget? Eg vrei meg og la meg på ryggen. Eg kjende det svei mellom skulderblada. Roleg sat eg meg opp i senga.
Lista meg lydlaust over det svale tregolvet og ut i gangen. Eg opna forsiktig ei dør og gjekk inn. Sat meg på sengekanten ved mamma og ruska henne lett i skuldra. ”Eg trur eg er stukken av ein kvefs” kviskra eg. Ho tok bort kvefsen som hang fast og saug ut brodden frå ryggen min. ”Hadde systera di vorte stukken ville heile huset ha vakna.” sa mamma. Eg gjekk attende og la meg. Det var litt svalare i senga. Dyna sparka eg av meg att. Gardina blafra i sumamatta og eg sovna.

   Eg går ned att. Mørket trengjer seg på. Eg går ut i hagen og kjenner meg innestengd. Vindauga i hytta skin svarte mot meg i eit lysande mørke. Trea bøyer seg over plenen og gjer hagen liten og trong. Bjørk, gran, eik. Osp, rogn, ask, kristtorn. Furu, lerk og kastanje. Eg går med sakte skritt mot eldhuset. Eg tenkjer på tida då far min reiste det. Sola sto høgt på himmelen. Det surkla i kvart steg eg tok over myra. Rundt meg ruva gran og furu høgt oppe i den kjølige vårlufta. Eg høyrde pappa si bestemte røyst: ”Varsko her!” Ingen ord kan skildre lyden og lukta av gran som vert felt. Over femti år gamle tre vart dratt ned frå skogen til sjøen. Dei låg fint innåt kvarandre og trutna i saltvatnet. Pappa sine grove nevar drog dei opp og inn i det okergule sagbruket. Nokre vindauge var knust og kledningen skreik etter nye spikrar og måling. Maskinen starta og band byrjar å snu seg. Dei vrei om på hjul som fekk andre band til gå rundt heilt bort til det store sagbladet som skar seg gjennom grana. No fekk vi både stelling og kledning til nytt eldhus. Vi reiv det gamle som nesten datt ned av seg sjølv. Det hadde sin sjarm det svarte skuret, men no skulle eit nytt vedskjul reisast. Eg var stolt saman med pappa og slå i spiker med min eigen hammar. Dette kan han. Han har reist større hus før.

   Eg nærmar meg hushjømet på eldhuset. Eg må forbi. Står nokon bakom? Eg kjem meg forbi og traskar over plenen. Svarte skuggar heilt opp til stjernene. Her på plenen spela me krokket og fotball heile sumaren. Eg kjem meg forbi hagen og går tilbake mot hytta. Må forbi eldhuset. No kan nokon stå bak hjørnet att. Eg tvingar meg til å gå litt saktare. Den svarte døra med glas i nærmar seg. Eg tek tak i dørklinka og lukker døra bak meg. Lysbrytaren på veggen vris rundt og det vert lyst i gangen. Eg står i døra og tenkjer.

   Far min kom tungt inn i stova. Eg sat i ein sofa og såg på tv. No hadde eg budd her på hytta i snart tre år. Tre år åleine. Åleine heile året. Det er rart kor mørkt det kjennes før snøen fell. Å gå turar i hagen med eit pressande mørke skapt av ein sjølv. Sumaren gjekk fort. Ute var det mørkt. Far min sto i døra til stova. Han haldt ei bunke blader i handa. Han såg på meg med triste auger og fortalde om alle dei freistingane han hadde halde seg unna då han reiste på dei sju hav. Korleis han hadde motstått ei kvinne i kvar hamn. Eg svara han med at med dagens lovgjeving ville han ikkje få barnebarn av meg. No veit han det. Han la frå seg magasina på gangbordet og gjekk ut i haustkvelden. Det verka mørkare no og hjartet mitt banka. Kva ville skje no? Kvardagen kom aldri til å bli lik. Eg var åleine. Tenkte åleine. Jobba åleine. Gjekk på skulen åleine. Etter eit par veker måtte eg heim ein tur. Mamma møtte meg i døra. Ho gav meg ein ekstra hard klem. ”Eg har snakke med pappa” kviskra ho i øyra mitt. Sånn. Det var det. No visste dei og me måtte aldrig opne denne døra. Vi stengde dette inn att på hytta. Låste døra og bevegde oss vidare i livet.

   I peisen er berre oska att, og gyngestolen står stilt i stova.