Det lille håpet

Av anonym, innsett i Bjørgvin fengsel

En kjølig kveld i mai, da myndighetene hadde lettet på koronatiltakene, tok jeg en avgjørelse som snudde livet mitt på hodet. Barene åpnet igjen med faste plasser, og det måtte selvfølgelig ut og feires. Jeg og en kamerat, møttes på en pub, og drakk pils til stengetid før vi trakk oss hjem i 23 draget, for å fortsette. Dette var en liten påminnelse om at samfunnet snart åpnet opp for godt, og man kunne skimte lyset i enden av tunnelen.

Jeg gledet meg til snart å kunne reise igjen, feste og være med flere enn fem venner av gangen.

Etter at vi var ferdig hos oss, la jeg og kompisen min ut på oppdrag for å finne noe nattmat. Vi peilet oss inn på den Gyldne Måke, og satte oss deretter ned på Torgalmenningen for å spise.

Det går ikke lang tid før vi havner i munnhoggeri med en gjeng på andre siden av torget. Det blir slengt kommentarer frem og tilbake og jeg kan verken huske helt hva som startet det, eller hva som ble sagt. Han ene kommer over torget med to av kompisene sine, og stiller seg inntil beina våre. Etter noen titalls sekunder slår han til kompisen min som sitter nede. Min reaksjon er å tenne på alle plugger, så jeg reiser meg opp og slår tilbake og sparker han i magen. Begge er veldig beruset av alkohol og det neste jeg husker er at han ligger over meg. Vi blir dratt fra hverandre og det burde vært ferdig der og da. Men med mye adrenalin, alkoholrus og en elendig vurderingsevne forsetter det. Kompisene hans prøver å dra han med seg videre. Jeg begynner å gå mot han igjen og det oppstår et nytt klammeri hvor jeg tar tak i han og kaster han i bakken. I det han er på bakken blir det utdelt et par spark, som er så lavmål som du får det.

Jeg og kompisen min går så motsatt vei for å komme oss hjem. I det vi runder hjørnet ser vi blålys og begynner å løpe på rent instinkt. Vi løper maks et par hundre meter før vi ser politibiler over alt og gidder ikke løpe mer. Vi blir avhørt på stedet og som den kronidioten jeg er, vet jeg det ble gjort et syltynt forsøk på legge skylden på offeret, og kritisere politiet for diverse ting, for ikke å stå til ansvar for det som skjedde.

Der og da ante jeg ikke alvoret av situasjonen, og jeg skammer meg over den opptreden i dag, uavhengig av hva som hadde skjedd.

Videre ble vi kjørt i arresten der vi sov ut rusen. På morgenen blir vi kalt opp på avhør hver for oss. Minnene fra gårsdagen var vage og det var ubehagelig å forklare seg. Jeg forklarte det lille jeg var helt sikker på hadde skjedd og så på etterforskeren at han ikke var helt fornøyd. Han kremter og tar en liten pause før han sier at fornærmede ligger på Haukland med brekt nakke. Kroppen gir etter som en potetsekk, mens en kvalme blandet med panikk tar over. Bakken forsvinner under meg, mens tankene flyr og jeg kjenner på en desperasjon for å skru tilbake tiden. Tanken på ha ødelagt livet til et annet menneske gjorde meg redd. Det er vanskelig å beskrive, men det var en blanding av smerte, skam, sorg og desperat anger. Etter at jeg fikk samlet meg litt, spurte jeg om hvilken tilstand han var i, samtidig som jeg kviet meg litt. I hodet mitt hadde jeg allerede konkludert med at han var i koma, hadde fått en hjerneskade eller verste fall var blitt lam. Det lille håpet om at dette ikke hadde skjedd, var det som fikk alt til ikke å tippe over.

Første beskjed var at etterforskeren ikke visste hvordan det gikk. Vi avsluttet avhøret og jeg skulle bli fulgt ned i glattcella igjen. Rett før vi skal gå, kommer det en annen etterforsker inn, og sier at de har kontakt og at fornærmede er våken. 

Jeg har aldri i mitt liv vært troende, men tiden på glattcella gikk til å be til alt av guder for at han ikke var lam eller blitt hjerneskadet. Tankene fløy. Jeg ble kvalm av meg selv og angerfølelsen var kvelende. Etter noen timer med å ha gått gjennom hendelsen på repeat i hodet en million ganger, ble jeg tatt til et nytt avhør for å få ut alt jeg husket. Å si noe som kanskje ikke var riktig, betød ikke noe mer, jeg håpet bare på at han ikke hadde fått noen varig men. Etter avhøret fikk vi beskjed om at det virket greit med han og at det var et brudd i nakken, som ville bli bra. Lettelsen var enorm. Loddene som var festet langs kroppen og prøvde å dra meg ned gjennom bakken, løsnet.

Da vi ble sluppet ut, var det kveld igjen. På vei ut av stasjonen var vi helt stille. Utenfor så vi på hverandre og begynte bare å klemme. En lettelse og glede som var enorm. Der og da var alt som betydde noe, det at han kunne leve som normalt og at vi ikke hadde ødelagt livet til en ung mann.

Konsekvensene for oss og hva som skulle skje videre, falt oss ikke inn for fullt, før vi var på vei hjem. Det å ha den saken hengende over seg uten å vite, ble mye lettere på grunn av følelsen av at det kunne gått så mye verre.

Et år senere ble det rettsak og vi ble dømt til 10 måneder ubetinget fengsel. Nå sitter jeg i Bjørgvin fengsel og har tenkt mye på hvordan jeg utviklet meg til en «voldsmann».