DE KAPPELØSE DOMMERNE

Dyssosial personlighetsforstyrrelse, eller antisosial personlighetsforstyrrelse, er en tilstand og personlighetsforstyrrelse med avvikende adferd, tanker og følelser. Tilstanden har gjennom mange år vært et sentralt tema innenfor psykologien, og det er uenighet om hvorvidt terapi har en effekt på pasienter med tilstanden. Dyssosial personlighetsforstyrrelse blir antatt å være en kronisk lidelse, og blir karakterisert ved sosialt uansvarlig, eksplosiv og manglende samvittighetsfull adferd. Manipulasjon, bedrageri og problemer med å knytte mellommenneskelige relasjoner går også igjen i denne pasientgruppen. Det er anslått at personlighetsforstyrrelsen forekommer hos 2 til 4 prosent av menn, og 0,5 til 1 prosent hos kvinner. Personer med lidelsen har ofte hatt en livslang historie med antisosial adferd, og en fellesnevner synes å være problematisk oppvekst med lite tilfredsstillende familiære relasjoner. 80 prosent av pasientene anslås å være i fengsel.

Av anonym, innsatt i Bergen fengsel

I mai 2019 var den siste gangen jeg kan huske å ha kjent på raseri. Etterfulgt av frustrasjon, så av sorg, og til slutt: Maktesløshet.

Et halvt år tidligere ble jeg pågrepet og fengslet for å ha påført en person alvorlig kroppsskade. Jeg satt da i varetekt ved Ringerike fengsel i påvente av rettssak. Dette var en alvorlig sak, og jeg forberedte meg på at jeg ville få en lang fengselsstraff. Selv om denne voldshandlingen oppstod som selvforsvar, gikk jeg for langt, og valgte derfor å erkjenne straffeskyld. Det jeg ikke var forberedt på, var at jeg var i ferd med å bli kvernet gjennom rettsvesenet på verst tenkelig måte.

Forsvareren min ringte meg en dag i mai 2019 og fortalte meg at statsadvokaten i saken ville legge ned påstand om forvaring. Jeg hørte hva han sa, men jeg kunne ikke tro det.

Jeg visste ikke så mye om forvaring annet enn at dette var det som tidligere ble kalt sikring, og at det er en tidsubestemt straff. En person som blir idømt forvaring anses som for farlig til å kunne være ute i samfunnet; derfor handler forvaring først og fremst om samfunnsvernet. Man kan i teorien sitte livet ut i fengsel på en forvaringsdom. Lange køer med forvaringsdømte som venter på å komme i gang med forvaringsprogrammet, gjør det også mye vanskeligere for denne gruppen å prøveløslates.

Randi Rosenquist, psykiateren som har hatt hovedansvaret for forvaringsprogrammet ved Ila fengsel, har uttalt i media flere ganger at mangel på ressurser og oppfølging, samt lange køer, gjør at forvaring ikke fungerer. Domstolenes overdrevne bruk av tidsubestemt straff har svekket rehabiliteringen. Det var ikke dette som var intensjonen med forvaring, sier hun.

Når det legges ned påstand om forvaring i en straffesak, gir domstolene rettspsykiatere mandat til å foreta en prejudisiell undersøkelse av siktede (brukes også for å finne ut om en person er strafferettslig tilregnelig). Dette er en undersøkelse som skal kartlegge siktede. Hvem er du? Hva har du gjort? Og ikke minst, min favoritt: Hva kommer du til å gjøre i fremtiden?

En psykiater kan ifølge hen selv – og domstolene – forutse hva som kommer til å skje i fremtiden.

Hva er et menneske om ikke en samling av valg? Hvor kommer disse valgene fra, og har man egentlig reelle valg? Disse komplekse spørsmålene er noe av det rettspsykiaterne skal svare på.

Jeg studerer fysikk og matematikk. Fysikk er vitenskapen om den livløse delen av naturen, om hvordan universet er bygget opp, og om kreftene som virker på, og mellom det, som utgjør universet. Men det er fremdeles mange ubesvarte spørsmål i fysikk og matte som vi kanskje aldri får svar på. Dette er noe alle seriøse fagfolk er ærlige om.

Det er fascinerende hvor selvsikre enkelte av disse psykiaterne kan være i sine prediksjoner. De fremstår som orakler, og er lite ydmyke for at mennesker er mer komplekse enn en diagnose tilsier. Dette vektlegges i liten grad, og domstolene bruker psykiaternes råd nærmest som en hvilepute for ting de selv ikke forstår.

Det er sikkert det beste verktøyet vi har til å kunne vurdere en persons psyke. Spørsmålet jeg stilte meg når disse psykiaterne gjorde en vurdering av meg, var om det kunne være andre variabler som påvirker deres vurderinger. Hvordan er blodsukkeret deres akkurat den dagen? Har de kranglet med ektefellen? Lite søvn, arbeidspress, kø i trafikken og så videre. For meg virker psykologi/psykiatri som noe av en tilfeldighetens reise når det kommer til hvordan mennesker vurderes i en straffesak.

For min del ble dette tidenes mindfuck.

For enkelthets skyld kaller jeg mine to oppnevnte psykiatere for Freud & Frasier.

Så da satt jeg der med Freud & Frasier mens jeg ble bombardert med ulike spørsmål. Å dele alt fra barndom, oppvekst, foreldre, nettverk og seksuelle preferanser med to helt ukjente personer var ganske spesielt. Freud, den mest aggressive av de to, prøvde gjentatte ganger å provosere meg for å få en reaksjon som passet inn i rapporten hans, men den reaksjonen fikk han ikke. Det kom etter hvert tydelig frem at han så gjerne ville plassere meg i en kategori, slik at det ville bli lettere for dommeren å forstå hvilken trussel jeg var for samfunnet. Dette kommer da i form av en rapport som skal leveres til påtalemyndighetene før hovedforhandlingen.

Det er også viktig å presisere at man ikke er pålagt å snakke med dem, så dette gjorde jeg av fri vilje. Jeg tenkte uansett hele tiden at jeg ikke har noe å skjule. Jeg har hatt en fin barndom med masse venner og støtte fra familie. En av mine beste venner vokste opp i et hjem med rus og vold, så jeg vet også hvordan det ser ut.

Jeg satset på toppidrett fra ung alder, og har investert mye av tiden min i trening. Jeg har konkurrert fulltid på landslaget, både som utøver og trener. Jeg har reist rundt i hele verden og representert landet mitt i EM, VM og OL, og jobbet knallhardt for å oppnå gode resultater.

Dette er noe jeg overførte til arbeidslivet da jeg senere jobbet nesten femten år innen finans. Jeg har giftet meg, etablert meg med kone, og fått to nydelige barn som jeg er mer stolt av enn noe annet. Jeg har for det meste levd et vanlig liv, men jeg har også tatt noen dårlige valg. Det å bruke rusmidler for å lindre smerte, er et av dem.

I flere år hadde jeg et skjult misbruk. Det begynte med at jeg kjedet meg. Familieliv og karriere gav ikke nok stimuli, enn så kynisk det kan høres ut. Jeg brukte kokain på jobb, jobbet mye overtid og hadde de beste resultatene. Hjemme var jeg den faren og ektefellen jeg skulle være, og alt gikk tilsynelatende bra. Helt til det ikke gikk lenger. Jeg endte til slutt med å skille meg. Den dårlige samvittigheten og følelsen av å være mislykket tynget meg, og rus ble lindring.

Tilbake ved Ringerike fengsel noen måneder senere, etter samtalene med Freud & Frasier, kom den nedslående rapporten med en kopi til forsvareren min. Freud & Frasier hadde kommet frem til at jeg er en fare for samfunnet, og stilte diagnosen dyssosial personlighetsforstyrrelse (allment kjent som psykopati).

Ifølge dem hadde jeg svart godt og beregnende under intervjuene – jeg var en ressurssterk, manipulerende person med liten eller ingen empati for andre. Alt dette hadde de funnet ut etter en tre timers samtale. Jeg må si at akkurat den siste setningen med «mangel på empati» stakk skikkelig, og hele rapporten som nærmest beskrev meg som et voldsmonster fikk meg til slutt til å tvile på meg selv. Hva om dette stemmer? Er jeg virkelig en ond person? Dette er jo profesjonelle folk, tenkte jeg, så det må jo nesten være riktig. Det tok tid før jeg klarte å grave meg opp igjen fra det mørke mentale terrenget jeg var sunket ned i. Selvtilliten – tilliten til meg selv – var smadret.

Det å ha et forvaringsspøkelse hengende over seg i påvente av rettssak, var krevende og vanskelig. En pandemi, og diverse byråkratisk rot, gjorde at det tok to år før saken min kom opp for retten. I to år levde jeg med usikkerhet og en påkjenning jeg ikke unner noen.

Jeg bestemte meg likevel for å ta grep, og begynne i rusbehandling. Siden jeg etter hvert hadde sittet lenge i varetekt, så prøvde jeg i et fengslingsmøte å få det som kalles for fengslingssurrogat §12. Da kunne jeg være på en institusjon for rusbehandling i påvente av rettssak, i stedet for fengsel. Dette var også kostbart, og noe jeg ikke ville få dekket av det offentlige. To ganger fant tingretten det hensiktsmessig, men ved begge anledninger anket statsadvokaten det, og fikk medhold i å holde meg fengslet.

Han støttet argumentene sine på rapporten Freud & Frasier har skrevet om meg. Jeg var altfor farlig til å kunne oppholde meg på en slik institusjon. De eneste mulighetene jeg hadde igjen, var det jeg ble tilbudt i fengselet.

Etter at politiet var ferdig med etterforskningen, ble jeg overført til Bergen fengsel. Jeg begynte ganske tidlig å undersøke hvilke tilbud som var der. Her var det tilbud både om behandling og skole. Men i Bergen fengsel er det ca. 260 innsatte, og de har seks plasser til rusmestring. Seks plasser …

Til slutt fikk jeg likevel plass, og var med i programmet i ett år. Parallelt begynte jeg med ukentlige samtaler med fengselspsykiateren, Alvina. Sammen gikk vi gjennom mye av det samme som Freud & Frasier gjorde, men vi gikk adskillig dypere. Hun jobbet på en annen måte. Hun ville faktisk hjelpe meg, og det gjorde hun.

Jeg regnet på det: Etter to år i behandling hos henne, har vi snakket sammen i nesten 220 timer, mot Freud & Frasiers tre timer. Det som virkelig gav meg motivasjon til ikke å gi opp i en ganske håpløs situasjon, var henne. Hun overbeviste meg om at både diagnosen, og alt annet som Freud & Frasier hadde skrevet om meg, var uriktig.

Samtidig som jeg ble glad for å høre dette, ble jeg også forvirret. Hvorfor skulle disse to psykiaterne på død og liv stemple meg som en farlig person? Hva var motivasjonen deres? Forsvareren min fortalte meg at dette også handler om penger. En rettspsykiater tjener ganske mye på å skrive en slik rapport, ofte et sekssifret beløp.

Freud & Frasier har aldri tidligere vært brukt som sakkyndige i Bergen tingrett, så kanskje de ville gjøre inntrykk på statsadvokaten og dommeren? Ikke vet jeg, men det er ganske utrolig at den psykiateren som blir brukt mest i Norge tjener flere millioner på slike rapporter. Hvordan kan dette ha pågått så lenge uten at noen stiller spørsmål ved inntjeningen til disse oraklene? Kan penger påvirke hvordan arbeidet utføres?

Det var satt av fire uker til rettssaken min. Jeg skulle ha en del karaktervitner, inkludert psykiateren min, Alvina. Det tok ikke lang tid etter at hun inntok vitneboksen og presenterte seg, før Freud & Frasier ble helt stiv i masken.

I stedet for å høre på hva hun hadde å si om meg, var de mer opptatt av å undergrave det hun sa, all den tid det ikke var i samsvar med deres rapport. Det de selv sa var at: «Det er uheldig at det eksisterer en konkurrerende rapport». Konkurrerende rapport? Er dette en konkurranse? Denne kommentaren fra dem ble begynnelsen på slutten, skulle det vise seg. Det ble etter hvert skittkasting i retten. Jeg kunne se på dommeren at hun begynte å gå lei. Her handlet det ikke lenger om hva som var rett eller galt.

Men Freud & Frasier hadde ingen sjanse med rapporten de hadde skrevet. Tre timers samtale med meg, mot over to hundre med min psykiater. Det ble en del pinlige øyeblikk for dem, og Freud, den mest aggressive av de to, kastet Frasier under bussen de siste dagene i retten ved å ikke møte opp. Dette reagerte også dommeren på. Frasier var en mer forsiktig eldre mann på vei mot pensjonsalderen, og det var tydelig at Freud hadde styrt hele rapporten. Han måtte til slutt erkjenne at rapporten deres var mangelfull, og at diagnosen de hadde gitt meg, kunne være feil.

Det ble ikke forvaring. Jeg fikk en lang tidsbestemt straff som jeg ser enden på nå. I løpet av mine fire år bak murene har jeg likevel vært vitne til at forvaring brukes mer og mer, og det hele fremstår ofte som maktmisbruk. Det er lite, eller ingen, revisjon av arbeidet sakkyndige gjør, og jeg tror det er uheldig at det er snakk om relativt store summer for å utarbeide en slik rapport. Det ville være klokt om dette blir gitt mer oppmerksomhet. Ingen er tjent med domstoler som støtter seg på fagfolk som er drevet av penger eller arroganse.

Det viktigste for meg nå er å vende tilbake til samfunnet og bli «den gode naboen». («Den gode naboen» er en frase kriminalomsorgen snakker om når de beskriver deres mål for rehabilitering av innsatte.) Etter å være låst inne på ti kvadratmeter i fem år, håper jeg likevel det er mulig. Leve et normalt liv, jobbe, betale skatt og være en far igjen for mine barn.

Jeg er heldig som i dag har fått en plattform der jeg kan snakke om mine erfaringer. Det er jeg takknemlig for. Det er mange historier der ute som aldri blir fortalt, derfor ville jeg dele min.

Takk for meg.