Skip to the content
}

Refleksjoner rundt en essaykonkurranse

I sommer ble Bergen internasjonale essaykonkurranse lansert av Bergen internasjonale litteraturfestival for sakprosa og skjønnlitteratur (LitFestBergen). Konkurransen var åpen for alle under 30 år, og temaet var noe så mektig som «My Generation».

Kort tid etter konkurransen åpnet, begynte det å gå varmt i essayinnboksen. Det ene bidraget etter det andre rullet inn, fra Nigeria, Canada, Paraguay, Indonesia, Sverige, Skottland. Fra en tiåring, en åttogtyveåring, mange tenåringer, fra en ung far, fra en vordende mor, fra en foreldreløs. Fra en arkitekt, fra en sykepleier, en rytmisk gymnastikkutøver. Det så virkelig ut til at innboksen fylte seg opp med refleksjoner fra hele verden.

Første oktober var fristen for innsending. Og nå, noen uker senere, har jeg nesten 550 essay, skrevet av unge mennesker fra hele 90 land. Jeg befinner meg selv innenfor aldersgruppen som konkurransen var åpen for. Jeg kjente meg nok av den grunn igjen i mye av det jeg leste, samtidig var andre ting helt uvirkelig fjernt for en så privilegert nordkvinne som meg selv. Som frykten for å bli kidnappet, ikke på grunn av kidnappingen i seg selv, men for at kidnappingen ville medføre vanære over familien til den kidnappede. Eller engstelsen for at jeg ikke skulle kunne bli forelsket i et virkelig menneske, fordi skjermenes vesener tok overhånd i livet. Eller viten om at konsekvensene av de menneskeskapte klimaendringene, hovedsakelig på grunn av avgjørelser tatt i vesten, allerede var i gang med å synlig ødelegge infrastrukturen i det landet jeg kaller hjemme.

Jeg var muligens naiv når jeg på forhånd antok at å lese alle bidragene til essaykonkurransen ikke ville prege meg noe nevneverdig. For nå, etter å ha lest essayene, som jeg ofte tenker må ha vært dypt terapeutisk for innsenderne å skrive, er det som om jeg har blitt litt kjent med disse unge menneskene, på godt og vondt.

Alle bidragene kan selvsagt ikke komme gjennom nåløyet og bli belønnet med premie og heder, selv om det er overveldende mange gode kandidater den eminente juryen må velge mellom. Jeg skulle derfor ønske jeg kunne svare utfyllende på hvert eneste essaybidrag. Men det lar seg selvsagt ikke gjøre, tiden strekker ikke til. Jeg vet heller strengt tatt ikke hva jeg skal si til nigerianerne som skrev om politivold, eller til sør-koreanerne som skrev om alkoholmisbruk. Jeg vet heller ikke hva jeg skal si til inderen som skrev så vakkert og billedlig om batteritiden på mobiltelefonen sin. Eller hva jeg skal si til briten som hadde mistet troen på seg selv som en god datter. Men det er jo heller ikke meningen at jeg skal si noe.

Det jeg opplevde gikk som et refreng gjennom store deler av essayene var både frykten, og den håpefulle nysgjerrigheten, for hvordan fremtiden ville se ut. Dette viste seg spesielt gjennom tekster om mental helse, om Greta Thunberg, om det å bli forelder, og om økonomiske utfordringer. Andre påpekte hvor takknemlige de var for å ha blitt født i akkurat denne perioden av tidens løp. Det viste seg gjennom hvordan flere av forfatterne så bakover i tid, på sine forfedres erfaringer, i tillegg gjennom stolte skildringer av hvordan en effektiv og kreativ hverdag så ut ved å kunne beherske sosiale medier.

Det jeg har kjent på etter endt lesning, er det vi alltid har visst; vi ønsker alle, til syvende og sist, trygge og meningsfulle relasjoner, vi ønsker å oppleve mestring i hverdagen, og vi ønsker å kunne kommunisere som både gruppe og individ i en globalisert verden. Og disse ønskene har blitt formidlet gjennom en overveldende mangfoldig miks av kreative metoder og formelle grep av høyt nivå.

 

Christina Stensland Olsen, praktikant

 

Del Innhald